Motsetningenes hodepine

En god skoleleder er en kombinasjon av å være både manager og pedagogisk leder (Kofod, 2003 s.66). Dette er altså en person som behersker det motsetningsfylte / det konfliktfylte forholdet mellom en hierarkisk og en demokratisk struktur i relasjonene til sine medarbeidere.      I norsk skoles hverdagsliv og virkelighet er dette lettere sagt enn gjort. Det må være noe av det som gjør rektorrollen så krevende og dermed også rekrutteringen så vanskelig.
Hvordan blir man en god skoleleder? Hva må til? Utdannelse eller egnethet, eller begge deler? Ligger det holdninger og forventninger implisitt i vår norske kultur som forsterker og forstørrer det (tilsynelatende?) motsetningsfylte forholdet mellom hierarki og demokrati?

Blogg on!

Denne bloggen ble opprettet da vi holdt på med modulen om IKT i skolen. Nå er vi igang med ny modul som heter Ledelse av skoler i utvikling, et tema vi skal jobbe med til slutten av januar 2011. Vi er en gjeng på 10-12 studenter som har bestemt oss for å fortsette å blogge inn i ny modul og bruke dette digitale rommet til å reflektere, utveksle og diskutere mens vi leser pensum og skriver moduloppgave.

Tydeligere ledelse?

Nå som refleksjonsnotatet er unnagjort vil jeg tilbake til diskusjonen om ledelse i skolen. I en kommentar til posten Omega+ skriver Kjell Atle at ”skoler som preges av kollektive praksiser håndterer dyptgripende omstillingsprosesser bedre enn de som er preget av individuelle handlingsmønstre”. Dette vet jeg er sant, jeg har sett og opplevd det i skolen. Men hvordan kan man jobbe for å få en skole som preges av en kollektiv praksis når så mange av dagens lærere bærer med seg individuelle handlingsmønstre fra egen skolegang? Hva kan vi gjøre mens vi venter på at screenager-generasjonen tar lærerutdanning og går inn i skolen med de kollektive, nettverkende handlingsmønstrene sine?

Snakker vi om individuelle eller kollektive praksiser i lærerkollegiet? Eller handler det også om individuelle eller kollektive praksiser i undervisningen? Kan det herske en individuell praksis på et område og en kollektiv praksis på det andre? Forutsetter ikke det ene det andre?

I artikkelen ICT for principals. Blogs and Discussion Boards in Developing ICT Leadership Literacy (kompendiet) vises det til en rapport fra 2008 der det kom fram at ”Norwegian teachers are reported to have low on-the-job learning intensity, and according to SITES 2006 Norwegian school heads rarely instruct teachers to engage in in-service training programs involving the use of ICT, in spite of the fact that such competence obviously is not in place. This may be seen as a symptom of a rather weak leadership tradition in Norwegian schools (min uthevelse) as well as an indication of competence deficiencies among Norwegian school leaders” (Halvorsen s.2/74, 2008). 

Det framgår klart her at det er behov for tydeligere skoleledere i Norge. Jeg tror en kollektiv praksis forutsetter en tydelig ledelse, og at da kan også ledelse distribueres i organisasjonen. 

Dessverre, hestebading er forbudt

Sånn er det altså, hestebading er forbudt! Søren og! Eller Søren brodere, som min kjære engelsklærer sa på klingende bergensdialekt.

Jaja, hvis det ikke er lov med hestebading får vi finne noe annet å ta oss til. Som å skrive refleksjonsnotat for eksempel!

Elle melle...

Søndag 7.november er det kommune- og fylkesvalg i Hellas. Det sosialdemokratiske partiet PASOK, som nå sitter i regjering, ser på valget som en test på hvordan folket har tatt imot de tøffe økonomiske innstrammingene det siste året. Forhåndsstemming er et ukjent begrep her, stemmer kan kun avgis på valgdagen på det stedet en er (folke)registrert. Det betyr at svært mange grekere er på reise denne helgen. For at folk som må reise langt skal få anledning til å delta i valget stenger skolene fredag og mandag, og offentlig ansatte som har lang reise får fri fra jobben.

Omega+

Den eneste person i skolen som i kraft av sin rolle har mulighet til å observere skolehverdagen ut fra både et pedagogisk-, så vel som teknologisk- og politisk perspektiv er skolelederen. Den eneste som fra et overordnet ståsted kan påvirke det som foregår i det enkelte klasserom er skolelederen.  Det er min overbevisning at en god skoleleder håndterer de tre perspektivene og handler aktivt ut fra disse. Støtter meg her på Grøterud og Nilsen som vi leste i Modul 1 (s.15, Ledelse av skoler i utvikling, 2005) der de skriver at skolekultur er et resultat av kollektiv læring, videre at skolekulturen ” gjennomsyrer skolens virksomhet; den er både et resultat av og en premiss for virksomheten”.

Kjell Atle skriver avslutningsvis i artikkelen ”IKT og skolen – en aktivitetsteoretisk analyse” (komp) at hvis skolen skal komme videre må individuell praksis erstattes av kollektiv praksis, og nye regler må utvikles for organisatorisk læring.

Jeg leser med stor interesse de erfaringer dere medstudenter gjør (og blogger om) i forbindelse med implementering av IKT i skole og undervisning. Med forbehold om at jeg kan ta feil (jeg er ikke skoleleder selv) vil jeg hevde at skolelederen sitter med et stort potensial til å påvirke sin skoles undervisningskultur. Jeg tror det er svært viktig å markere klare forventninger til egen lærerstab når det gjelder å utvikle ny praksis, og å la forventningene bli uttalte og kanskje også lokalt formalisert for å unngå at det er ”de uformelle og underforståtte reglene som ofte styrer skolens og lærernes praktiske tilrettelegging for læring” (Halvorsen 2007).

Alfa og omega

Helt til slutt i Schaffers artikkel (komp) siterer han Seymor Papert som har sagt følgende: (min oversettelse) ”Når det kommer til læring, så er hva som kan bli gjort et teknologisk spørsmål, hva som bør bli gjort et pedagogisk spørsmål og hva som vil bli gjort et politisk spørsmål”.  

Hvem bestemmer skolehverdagens innhold?

Teknologen?

Pedagogen?

Politikeren?

Det er kun èn person som har/eller bør ha noe fra alle disse rollene i seg og det er skolelederen.

Den nasjonale NEI-dagen

Den 28.oktober er nasjonal helligdag her i Hellas. Dagen feires til minne om den 28.oktober 1940 da Mussolini forlangte at de italienske troppene skulle få marsjere gjennom gresk territorium, men den greske statssjef Ioannis Metaxas sa όχι! (ochi = nei). Dermed angrep Italia og den 2.verdenskrig var et faktum også for Hellas. Siden verdenskrigens slutt har dagen vært markert som offentlig nasjonal NEI-dag.

Om Cuban og Finland og fler

Jeg leste nylig artikkelen til Cuban i kompendiet der han skriver pessimistisk (eller realistisk?) om hvordan datamaskinens inntog i skolen overraskende nok ikke har ført til grunnleggende strukturelle endringer i måten undervisning foregår på. Selv om artikkelen er fra 2001 og det definitivt har skjedd positive ting siden den gang, tror jeg hans hovedinnvending fortsatt holder om at mye av årsaken til at skolen ikke har lykkes er at vi overvurderer hva pc’er kan utrette samtidig som vi ikke er villige til å foreta de nødvendige grunnleggende endringer i skolens og undervisningens struktur for å få fullt utbytte av digitale medier. Lesingen av Cuban fikk meg til å tenke på noe jeg hørte på en skolekonferanse der en finsk skoleekspert holdt foredrag om hvorfor det gikk så bra i den finske skolen. Fra salen ble det spurt om hva det kan komme av at finsk skole lykkes så godt og norsk skole ikke? Det er fordi Finland er et fattig land, svarte finnen, vi har ikke råd til nye skolereformer hele tiden. Vi gjør det slik vi gjorde det på 1960-tallet, det funker fortsatt svært godt!

Jeg vet ikke hvordan det står til med digitale ferdigheter i Finland, men som vi alle vet er den siste skolereformen i Norge også rimelig oppdatert på det punktet. Men kan det være at teknologifrelste teknokrater, forretningsfolk og politikere har overlesset norsk skole med digitalt utstyr de siste årene? Og at dette har skjedd uten at skolens egne folk – lærere og ledere – er tatt med på laget? Cuban hevder at uten å forankre teknologien hos og sammen med lærerne, vil en ikke oppnå at skolen utvikler fundamentalt nye undervisningsmetoder og slik utnytter den digitale teknologiens fulle potensial. Som Frønes skriver er ”den informasjonsteknologiske revolusjon en dyptgripende sosiokulturell og økonomisk forandring, ikke en teknologisk endring”. Har vi skjønt dette?

Ja, jeg tror det er flere digitale kompetanser

Jeg skrev i en tidligere post om mine tanker etter å ha lest artikkelen til Lankshear og Knobel. De argumenterer altså for at det er snakk om digital literacies i flertall (som jeg tok meg den frihet å oversette til digitale kompetanser) og i artikkelen lister de opp tre grunner for dette. Jeg har forsøkt meg på å oversette disse til norsk:

• Det fins et stort mangfold og bredde i definisjoner av begrepet digital kompetanse, noe som i seg selv tilsier at det er snakk om flere kompetanser.  
• Det er nyttig å nærme seg forståelsen av digital kompetanse ut fra et sosiokulturelt perspektiv og se det som en praksis – en praksis som består av mange kompetanser.
• Å ta inn over seg mangfoldet i digitale kompetanser vil være fordelaktig for forståelsen av den betydningen de har for læring.   

Disse argumentene lyder sanne i mine ører, jeg mener det har rimelighet i seg å åpne for at det er flere enn èn digital kompetanse. Det siste punktet tror jeg kan være spesielt viktig for skolen - at det å åpne for at det er et mangfold av digitale kompetanser vil påvirke positivt hvordan vi forstår betydningen av dem i læringssituasjoner.

Høststemning i Athen

23 grader og sol i dag, fine tørkeforhold for klesvasken. I Plaka går turistene fortsatt i shorts og sandaler, mens de lokale kler seg mer høstlig og har sokker i skoa. Noen har allerede iført seg vinterkåpa. Det er rolig stemning her akkurat nå, ingen streik eller demonstrasjoner i dag så vidt jeg har registrert, foreløpig. Mange er svært fornøyd med at andre gangs innføring av røykelov i Hellas ser ut til å bli en fiasko, til tross for tapre forsøk fra myndighetenes side på å kommunisere at denne gangen mener de alvor. Men akk, da regnet strømmet ned her denne uka ble det for tøft (for vått) både for røykerne og kafè- og bareiere - og askebegrene ble satt fram igjen. På spørsmål om hva han vil gjøre med dette, tonet helseministeren det hele ned på nyhetene i går og sa at dette må han se an til etter lokalvalget i november. For politikerne i Hellas er det mer som står på spill for tiden enn om røykeloven overholdes.

En eller flere digitale kompetanser?

Noen tanker etter lesing av Lankshear og Knobels artikkel i kompendiet: De argumenterer for at vi må se digital literacies som et flertallsbegrep, ikke som det entallsbegrepet som til nå har vært mest vanlig. Flertallsformen innebærer forståelsen av at det ikke bare er en, men et mangfold av kompetanser de digitale teknologiene åpner for.  På norsk bruker vi begrepet digital kompetanse i entallsform. Kanskje vi også skulle gå over til flertall og kalle det digitale kompetanser? (Da må noen redigere litt i K06).