Den nasjonale NEI-dagen

Den 28.oktober er nasjonal helligdag her i Hellas. Dagen feires til minne om den 28.oktober 1940 da Mussolini forlangte at de italienske troppene skulle få marsjere gjennom gresk territorium, men den greske statssjef Ioannis Metaxas sa όχι! (ochi = nei). Dermed angrep Italia og den 2.verdenskrig var et faktum også for Hellas. Siden verdenskrigens slutt har dagen vært markert som offentlig nasjonal NEI-dag.

Om Cuban og Finland og fler

Jeg leste nylig artikkelen til Cuban i kompendiet der han skriver pessimistisk (eller realistisk?) om hvordan datamaskinens inntog i skolen overraskende nok ikke har ført til grunnleggende strukturelle endringer i måten undervisning foregår på. Selv om artikkelen er fra 2001 og det definitivt har skjedd positive ting siden den gang, tror jeg hans hovedinnvending fortsatt holder om at mye av årsaken til at skolen ikke har lykkes er at vi overvurderer hva pc’er kan utrette samtidig som vi ikke er villige til å foreta de nødvendige grunnleggende endringer i skolens og undervisningens struktur for å få fullt utbytte av digitale medier. Lesingen av Cuban fikk meg til å tenke på noe jeg hørte på en skolekonferanse der en finsk skoleekspert holdt foredrag om hvorfor det gikk så bra i den finske skolen. Fra salen ble det spurt om hva det kan komme av at finsk skole lykkes så godt og norsk skole ikke? Det er fordi Finland er et fattig land, svarte finnen, vi har ikke råd til nye skolereformer hele tiden. Vi gjør det slik vi gjorde det på 1960-tallet, det funker fortsatt svært godt!

Jeg vet ikke hvordan det står til med digitale ferdigheter i Finland, men som vi alle vet er den siste skolereformen i Norge også rimelig oppdatert på det punktet. Men kan det være at teknologifrelste teknokrater, forretningsfolk og politikere har overlesset norsk skole med digitalt utstyr de siste årene? Og at dette har skjedd uten at skolens egne folk – lærere og ledere – er tatt med på laget? Cuban hevder at uten å forankre teknologien hos og sammen med lærerne, vil en ikke oppnå at skolen utvikler fundamentalt nye undervisningsmetoder og slik utnytter den digitale teknologiens fulle potensial. Som Frønes skriver er ”den informasjonsteknologiske revolusjon en dyptgripende sosiokulturell og økonomisk forandring, ikke en teknologisk endring”. Har vi skjønt dette?

Ja, jeg tror det er flere digitale kompetanser

Jeg skrev i en tidligere post om mine tanker etter å ha lest artikkelen til Lankshear og Knobel. De argumenterer altså for at det er snakk om digital literacies i flertall (som jeg tok meg den frihet å oversette til digitale kompetanser) og i artikkelen lister de opp tre grunner for dette. Jeg har forsøkt meg på å oversette disse til norsk:

• Det fins et stort mangfold og bredde i definisjoner av begrepet digital kompetanse, noe som i seg selv tilsier at det er snakk om flere kompetanser.  
• Det er nyttig å nærme seg forståelsen av digital kompetanse ut fra et sosiokulturelt perspektiv og se det som en praksis – en praksis som består av mange kompetanser.
• Å ta inn over seg mangfoldet i digitale kompetanser vil være fordelaktig for forståelsen av den betydningen de har for læring.   

Disse argumentene lyder sanne i mine ører, jeg mener det har rimelighet i seg å åpne for at det er flere enn èn digital kompetanse. Det siste punktet tror jeg kan være spesielt viktig for skolen - at det å åpne for at det er et mangfold av digitale kompetanser vil påvirke positivt hvordan vi forstår betydningen av dem i læringssituasjoner.

Høststemning i Athen

23 grader og sol i dag, fine tørkeforhold for klesvasken. I Plaka går turistene fortsatt i shorts og sandaler, mens de lokale kler seg mer høstlig og har sokker i skoa. Noen har allerede iført seg vinterkåpa. Det er rolig stemning her akkurat nå, ingen streik eller demonstrasjoner i dag så vidt jeg har registrert, foreløpig. Mange er svært fornøyd med at andre gangs innføring av røykelov i Hellas ser ut til å bli en fiasko, til tross for tapre forsøk fra myndighetenes side på å kommunisere at denne gangen mener de alvor. Men akk, da regnet strømmet ned her denne uka ble det for tøft (for vått) både for røykerne og kafè- og bareiere - og askebegrene ble satt fram igjen. På spørsmål om hva han vil gjøre med dette, tonet helseministeren det hele ned på nyhetene i går og sa at dette må han se an til etter lokalvalget i november. For politikerne i Hellas er det mer som står på spill for tiden enn om røykeloven overholdes.

En eller flere digitale kompetanser?

Noen tanker etter lesing av Lankshear og Knobels artikkel i kompendiet: De argumenterer for at vi må se digital literacies som et flertallsbegrep, ikke som det entallsbegrepet som til nå har vært mest vanlig. Flertallsformen innebærer forståelsen av at det ikke bare er en, men et mangfold av kompetanser de digitale teknologiene åpner for.  På norsk bruker vi begrepet digital kompetanse i entallsform. Kanskje vi også skulle gå over til flertall og kalle det digitale kompetanser? (Da må noen redigere litt i K06).

Litt mer hyperkompleksitet

Mens vi jobber med å (re)orientere oss i den hyperkomplekse virkeligheten suser utviklinga videre. Jeg forstår Qvortrups hyperkompleksitet slik at det hele tiden foregår veldig mange ting på veldig mange steder samtidig, og når samfunnet vårt i tillegg preges av fravær av et felles perspektiv for å forstå det som skjer, kompliseres vår (re)orientering - eller: vår evne til å ta inn / vår favning (takk Alvaro).

Selv om det ikke er nytt at det hele tiden foregår veldig mange ting på veldig mange steder samtidig, er det nye at informasjon om alt det som foregår på veldig mange steder samtidig er tilgjengelig nesten hele tiden og nesten over alt (men ikke når Michael er på jakt på fjellet).

For skoleledelse er det hyperkomplekse samfunn en utfordring fordi vi skal legge til rette for at det foregår læring hos barn og unge samtidig som vi må finne ut av hvordan vi skal håndtere det hyperkomplekse samfunnet selv. Her fant jeg Dons sin artikkel ”På vei mot digital kompetanse” i boka Skoleledelse. Betingelser for læring og ledelse i skolen oppklarende fordi han i artikkelen konkretiserer og gir eksempler på den nødvendige digitale kompetansen en skoleledelse i dag bør besitte. En anekdote i artikkelen handler om en rektor som avholdt et ekstraordinært møte med skolens elevråd - på Facebook i påskeferien!

Hyperkompleksitetsmuligheter og andre buskevekster

Ja, kanskje vi er mer hyperkomplekse enn vi ville trodd? For tilpasningsdyktige er vi definitivt. Og, som Kjell Atle kommenterer, det hyperkomplekse innebærer jo hyperkompleksitetsmuligheter! Nye muligheter for alt mulig, muligheter som til nå har vært, og som delvis fortsatt er, ukjente for oss. Det handler om å være hyperkompleksitetsmulighetsorientert :-) heller enn problemfokusert.
Hurra og heia for oss!

Hyperkompleksiteten og jeg

Lars Qvortrup beskriver vårt samfunn som det hyperkomplekse samfunnet fordi vi utsettes for mer og mer kompleksitetsbelastning. Kjennetegn ved dette samfunnet er at perspektivet vi ser eller beskriver vårt eget samfunn ut fra er mange-sentrert i motsetning til tidligere samfunn der perspektivet var enten guds- eller menneske-sentrert.
Etter å ha rettet opp stavefeil flere ganger smaker jeg på ordet kompleksitetsbelastning: er det noe jeg er utsatt for? Det er ikke tvil om at jeg føler meg ganske hyperaktiv til tider, eller er det bare utslag av multitasking? Ta blogging for eksempel, denne bloggen som jeg skriver og de andre bloggene som jeg følger, jeg opplever det som litt sånn mange-sentrert. For jeg har fokus flere steder samtidig og mange perspektiver på en måte, det virker litt sånn hyperkomplekst i forhold til en vanlig moduloppgave. Eller? 

Behov for ryddesjau

Nå har jeg sirklet rundt begrepet dannelse i flere uker her i tenkeboxen. Men har jeg kommet noe nærmere en forståelse av hva dannelse er?
Jeg vil våge meg frampå med et forsiktig ja: jeg mener å ha etablert at dannelse er overordnet settingen den utøves i og at det derfor er en avsporing å snakke om digital dannelse kontra annen dannelse. Samtidig viser det seg at det er noe dynamisk ved dannelse, for siden den forholder seg til sin samtid er den også i stadig endring.  

Ja, kanskje dannelse er dynamisk?

Var skolens dannelsesprosjekt mer oversiktelig før, mon tro? Var verden mer oversiktelig og stabil før? Før når? Har verden noen gang vært oversiktelig og stabil?
Er ikke skolens dannelsesprosjekt å gi barn og ungdom lyst på livet? Er det en vanskeligere oppgave idag enn det var før? Er det blitt vanskeligere å gi barn og ungdom lyst på livet etter at vi fikk digital teknologi? Dons skriver (artikkel i kompendiet) at "raske teknologiske endringer bidrar til at begrepet digital ikke får et statisk innhold". Det må bety at begrepet digital har et dynamisk innhold, altså noe som forandrer seg og stadig er i endring.
En dynamisk dannelse. Er det utfordrende?