Lars Qvortrup beskriver vårt samfunn som det hyperkomplekse samfunnet fordi vi utsettes for mer og mer kompleksitetsbelastning. Kjennetegn ved dette samfunnet er at perspektivet vi ser eller beskriver vårt eget samfunn ut fra er mange-sentrert i motsetning til tidligere samfunn der perspektivet var enten guds- eller menneske-sentrert.
Etter å ha rettet opp stavefeil flere ganger smaker jeg på ordet kompleksitetsbelastning: er det noe jeg er utsatt for? Det er ikke tvil om at jeg føler meg ganske hyperaktiv til tider, eller er det bare utslag av multitasking? Ta blogging for eksempel, denne bloggen som jeg skriver og de andre bloggene som jeg følger, jeg opplever det som litt sånn mange-sentrert. For jeg har fokus flere steder samtidig og mange perspektiver på en måte, det virker litt sånn hyperkomplekst i forhold til en vanlig moduloppgave. Eller?
Enig med deg i at blogginga vår (og ikke minst oppfølgingen av andres blogger) er hyperkompleks, vi fokuserer på mangt og mye, klikker videre til andre nettsider, og gjerne videre derfra - og får derfor en nokså stor kompleksitetsbelastning, som du er inne på;-)
SvarSlettTror ikke den blir noe mindre når vi i tillegg skal forsøke å knytte sammen egne innlegg med medstudenters (jeg antar at det er høyst aktuelt for bloggerne, og sikkert de som velger tradisjonell moduloppgave også). Da vil intertekstualiteten og hyperkoblinger florere, noe som kan være krevende å følge/legge inn (må avbryte vår lesing/skriving av faglige innlegg (hvor vi sitter fordypet), med å innhente/finne/sjekke aktuelle tekster/koblinger) - og så mister en gjerne litt tråden i det en holdt på med - leser/klikker seg bort (snakker av erfaring her).
Det fine med blogginga/oppfølgingen er at vi får frem mange perspektiver på samme tema. Jeg har for eksempel satt stor pris på alle innlegg om digital dannelse versus dannelse (med kommentarer), fordi det blir en slags føljetong, der jeg stadig kan titte innom (slipper det å titte innom unødvendig, grunnet blogglistens "siste-innlegg-funksjon") og få med det siste av det siste:-)
Da stiller det seg annerledes i den analoge verden (les: papirutgaver)- her blir vi ikke bombardert av ny informasjon/nye innlegg på sekundet/minuttet/timen (heller ikke dager/uker, og ofte ikke på måneder/år). Det igjen betyr at vi er henstillt til papirutgavens stemme/perspektiv/fokus, noe jeg ser på som for lite komplekst, at vi gjerne vil slite med å drøfte ulike sider av en sak (hvis ikke papirutgaven er god på å trekke frem ulike syn/perspektiv, da).
Men, til ditt spørsmål om blogginga blir en mer hyperkompleks sak i forhold til vanlig moduloppgave. Hvis vi ser bort fra at vi må følge opp (kommentere) andres blogger, så kan også det å skrive tradisjonell moduloppgave være like kompleksitetsbelastende som blogging. Vi vil nok stort sett bruke de samme kildene - pensumbøker og nettsider; hvorav bloggene til medstudenter og andre helt sikkert vil være aktuelle. Så input-en blir jo lik, slik jeg tenker.
Men, hvis vi nå ikke hadde fått valget; enten å blogge/reflektere eller skrive trad.mod.oppg. av Kjell Atle, så hadde vi trolig forholdt oss mer til de analoge kildene (les: bøkene/artiklene), og da tror jeg vi hadde følt det mindre kompleksitetsbelastende...(og det var kanskje det du hadde i tankene når du skrev spørsmålet).
Hurra for hyperkompleksitet og blogging!
Fotte innlegg fra både deg og Eva her Janne:-) Jeg strever akkurat med det samme føler jeg. Det er virkelig spennende å følge med på det som alle sammen legger inn, men det er også krevende. I tillegg er det veldig spennende å se om man selv får respons på det man legger ut. I tillegg får jeg en følelse av at alle sammen leser litteratur på forskjellige steder. Det igjen fører til at jeg hele tiden føler meg på etterskudd. Sannelig ikke lett alt dette. Likevel sitter jeg med gode inntrykk av blogginga. Første gang jeg prøver:-) Jeg vil gjerne at mine lrere nå tester ut verktøyet i klasserommene sine
SvarSlettDen siste setningen skal inneholde ordet lærere og ikke irere:-)
SvarSlettJeg sitter her og smaker på et nytt begrep, ialle fall for meg: hva med hyperkompleksitetsmuligheter? Gjennom å følge bloggene og kommentarene får jeg innblikk i mange tankeverdener og glimt av mange praksisutfordringer. I et mer tradisjonelt "fjernundervisningsopplegg" kunne jeg ha sittet her og lest 30+ - mer eller mindre like og nokså "oppgulpende" - svar på spørsmål jeg sjøl hadde stilt (og sannsynligvis hatt noen svar på). ER ikke et sekund i tvil om hva jeg foretrekker! Heia hyperkompleksiteten! Og heia dere!
SvarSlett