Jeg leste nylig artikkelen til Cuban i kompendiet der han skriver pessimistisk (eller realistisk?) om hvordan datamaskinens inntog i skolen overraskende nok ikke har ført til grunnleggende strukturelle endringer i måten undervisning foregår på. Selv om artikkelen er fra 2001 og det definitivt har skjedd positive ting siden den gang, tror jeg hans hovedinnvending fortsatt holder om at mye av årsaken til at skolen ikke har lykkes er at vi overvurderer hva pc’er kan utrette samtidig som vi ikke er villige til å foreta de nødvendige grunnleggende endringer i skolens og undervisningens struktur for å få fullt utbytte av digitale medier. Lesingen av Cuban fikk meg til å tenke på noe jeg hørte på en skolekonferanse der en finsk skoleekspert holdt foredrag om hvorfor det gikk så bra i den finske skolen. Fra salen ble det spurt om hva det kan komme av at finsk skole lykkes så godt og norsk skole ikke? Det er fordi Finland er et fattig land, svarte finnen, vi har ikke råd til nye skolereformer hele tiden. Vi gjør det slik vi gjorde det på 1960-tallet, det funker fortsatt svært godt!
Jeg vet ikke hvordan det står til med digitale ferdigheter i Finland, men som vi alle vet er den siste skolereformen i Norge også rimelig oppdatert på det punktet. Men kan det være at teknologifrelste teknokrater, forretningsfolk og politikere har overlesset norsk skole med digitalt utstyr de siste årene? Og at dette har skjedd uten at skolens egne folk – lærere og ledere – er tatt med på laget? Cuban hevder at uten å forankre teknologien hos og sammen med lærerne, vil en ikke oppnå at skolen utvikler fundamentalt nye undervisningsmetoder og slik utnytter den digitale teknologiens fulle potensial. Som Frønes skriver er ”den informasjonsteknologiske revolusjon en dyptgripende sosiokulturell og økonomisk forandring, ikke en teknologisk endring”. Har vi skjønt dette?
Jeg tror at hvis vi satt sammen det norske nivået på IKT og det finske på disiplin så ville det fungert bedre enn både den norske og den finske skolen gjør i dag.
SvarSlettHva tror dere?
Hausten 2006 var eg i Ispra i Italia saman med forskarar som jobba med "learning to learn", deriblant professor i kunnskapssosiolgi Jarkko Hautamäki. Han gav oss ein enkel demonstrasjon av kvifor Finland lukkast. Hotellet hadde lagt fram eit postkort av innsjøen det låg ved til kvar deltakar. Jarrko tok om postkortet og spurde oss: kva for etasje i hotellet er biletet på kortet teke frå? Me gav oss ut i ein livleg diskusjon om svaret. Då sa han til oss at slik er finsk ungdom: "they take the task". Dei ser, av årsakar som har med finsk historie og mentalitet å gjere, verdien av kunnskap. Oljerikdomen har gjeve nordmenn og norske ungdomar ei naiv tru på at dei er sikra ei trygg og god framtid uavhengig av eigen innsats, seier eg.
SvarSlettEnig med Mixmaster, det høyres ut som ein god kombinasjon. Når det gjeld innlegget over er eg usikker på om me overvurderer kva PCen kan utrette, men eg meiner uansett at me ikkje kan la vere å forholde oss til den. Det er meiningslaust å ha ein skule som lever sitt eige avskjerma liv godt isolert frå resten av samfunnet og moderne hjelpemidler. Poenget må heller vere at ein har eit klart mål med å bruke den, nemlig at det skal fremje læring, og at ein er bevisst på når PC skal brukast og når det er mest hensiktsmessig å legge den vekk.
SvarSlettDet andre punktet om at me ikkje er villig til å tilpasse skulen og undervisninga sin struktur for å få fullt utbytte av digitale medier er eg heilt enig i. Denne treneringa meiner eg imidlertid også gjeld fleire av reformane som vert referert til her. No er eg på litt tynn grunn sidan eg ikkje har så mange reformar bak meg, men eg meiner ein finn ei heilt anna haldning til reformar og utvikling i skulen enn andre arbeidsstader. Dersom ein ansatt i ein tv-fabrikk (fabrikk kling ikkje heilt godt som samanlikningsgrunnlag, høyrer det;-) hadde insistert på å framleis produsere analogt sjølv om det digitale er opplest og vedtatt, hadde jo ikkje vedkomande blitt så lenge i den jobben. Det er jo ikkje mange jobbar ein kan ha kor det ikkje er krav til utvikling og endring.
Eg har tenkt litt på kvifor skulen gjerne kan vere ein slik treg masse. Kan det vere fordi alle me som vert lærarar alle har gått på skule sjølv og har ei slags oppfatning av kva skule er, som heng att mange år tilbake i tida. Det korte året ein har tilbrakt på ppu er rett og slett ikkje nok til å endre på desse ganske så fastgrodde oppfatningane...
No må eg nesten avslutte med at eg ikkje meiner det er kun negative ting i skulen, dette er berre eit litt oppgitt utbrudd over at det skal vere ein slik aksept for å trenere nye ting.
Ein siste kommentar. Enig i at utan at lærarane og dei som jobbar i skulen vert inkludert i beslutningsprosessane får ein ikkje ein skikkelig aksept og heller ikkje realisert det fulle potensialet og utvikla nye metodar. Enig i at PCen heller representerar ei "djuptgripande sosiokulturell og økonomisk endring, enn ei teknologisk endring”, og kanskje mest av alt handlar om ei endring i korleis me oppfattar og forholder oss til tid og rom. Kanskje kan ein samanlikna det med bilen. Den er jo ikkje eit teknologisk vidunder, men fekk likevel store samfunnsmessige konsekvensar. MEN for at lærarane skal kunne bli tatt med på råd i prosesssane som no finn stad må ein slutte å diskutere OM PC skal takast i bruk og heller fokusere på korleis. Og denne fokusendringa bør vidare kunne vere overførbar til fleire områder.
SvarSlett